Et historie- og menneskesyn, som springer ut av en viss type jødedom, dominerer i dag tenkningen til politikere, militære og religiøse ledere i staten Israel – og samtidig en stor del av jøder i resten av verden. Denne sionist-pregete jødedom, statsbærende i Israel, er med på å forme Israels praktiske politikk og taktiske handlemåte.

Vi vil ikke kunne forstå Israels politikk uten samtidig å kjenne til den religiøse tenkning som ligger bak. Det er ikke noe originalt i dette. Mange har pekt på at Israels politikk i stadig større grad uttrykker en viss type “jødisk ideologi”, og at å neglisjere dette, eller velge å ikke fokusere på det – som Ingvild Heier gjør – vil kunne ha “katastrofale følger” (Israel Shahak). Med kunnskap om en viss type jødisk tenkning, vil vi lettere forstå:

Israels aggresjon mot palestinerne. For mange jøder, i og utenfor Israel, har ikke palestinere samme verd som jøder. Det følger av en viss type jødisk ideologi, der ikke-jøder er shaygets, eller også goi, med en lavere åndelig status enn jøder (Se Alan Unterman: “Jews. Their Religious and Practices”.) Mange besøkende til Israel blir opprørt over å se hvordan ortodokse jøder for eksempel kaster søppel på palestinerne. Et menneskesyn kan ligge bak.

Israels fordriving av palestinerne. Da Israel ble etablert, ble rundt fire hundre palestinske landsbyer som tidligere var blitt avfolket av Israels militære styrker, jevnet med jorda. Knesset, det israelske parlamentet, definerte palestinerne som “fraværende”, eller som ikke-eksisterende, og jorda ble gjort “jødisk”. (Uri Davis: Citizenship and the State, London 1997). For i følge en viss jødiske tenkning skal dette landet tilhøre jøder, og palestinerne er uten rettigheter. Fortsatt fordrives palestineren, også i dag – som resultat av slik ideologi.

Israels ekspansjon. Israel har stadig tatt mer land, og mener at også Vestbredden og Gaza “egentlig” tilhører jødene. Israels nåværende statsminister Ehud Olmert, sier det klart. Og ingen del av Eretz Israel, landet Israel, heter det, og som på kart fra Israels ambassade i Oslo strekker seg helt til Irak, skal gis over til en annen suverenitet, enn den til jøder. Er det ikke viktig å vite om dette når vi diskuterer den israelske ekspansjonismen? Og muligheten for eventuelt å dele landet, i en palestinsk og en jødisk stat?

Israels diskriminering av palestinere i staten. Statsborgerskap for palestinere i Israel klassifiseres etter loven på en annen måte enn statsborgerskap for jøder. Jødiske borgere i Israel, eller mer presist, de innbyggere som staten anerkjenner som “jøder”, nyter muwatana, demokratisk medborgerskaps rettigheter, inkludert retten til opphold, (sivile rettigheter), like rettigheter til valg, til å stemme (politiske rettigheter), lik rett til pensjon, velferd, utdanning (sosiale rettigheter) og lik rett til materielle ressurser som staten kontrollerer, slik som jord, vann (økonomiske rettigheter). Men dette gjelder ikke for ikke-jøder i staten. Som nektes slike rettigheter. (Uri Davis) De jødiske sionister har bygd opp “en ideologisk begrunnelse for å redusere ikke-jøders rettighetsstatus i Palestina” (Nils Butenschøn). Bør vi ha kjennskap til den ideologien?

Israels annektering av Jerusalem. Byen er gjort til Israels “evige hovedstad” (Menachem Begin), i strid med all internasjonal rett, men som selvtekt, etter sionist-jødisk tenkning. Jødene har ?vendt tilbake? til byen.

Israels krigspolitikk. “Dette er en påbudt krig”, sa Israels ledende rabbiner (Shlomo Goren) under en tidigere israelsk invasjon i Libanon. Tusener av mennesker ble drept. Og rabbineren påla at krigen måtte føres til siste slutt, i samsvar med jødisk lov. (Jerusalem Post 1. august 1982). Videre: En påbudt krig må føres mot alle fiender som truer en jødisk bosetting ved grenser for Eretz Israel, mente han. Krigen var jødisk begrunnet.

Vel å merke i en viss type jødedom! Som vi må ta et oppgjør med. Det er andre typer jødedom, høyst respektable og anstendige. De kan mange identifisere seg med. Hva de står for, ligger mitt hjerte nær. Jeg vil gjerne utdype det.