Tenk deg at du sitter blant palestinere, jordanere, syrere eller libanesere ? for eksempel langs grensa til Israel ? og diskuterer Midtøsten-problemet.

Sannsynligheten er stor for at du får tegnet dette bildet av konflikten:

Jødene spiller en hovedrolle. De har, med imperialistisk hjelp, påtvunget området staten Israel. Jødene og Israel støttes av USA, vår tids ledende stormakt.
    Muslimene, eller palestinerne og araberne, er også en hovedpart. Kanskje får også de kristne en plass.
    For dette er referanserammen, den bygger på historiske erfaringer som folk i Midtøsten har gjort gjennom hundrevis av år.
    I Europa er det følsomt, dette med jødene, på bakgrunn av vår egen historie med antisemittisme og jødehat. Men det er Europas problem. Vi må likevel kunne bruke ord som er relevante, og som dekker en virkelighet.
    Hvilke ord sier noe om Midtøsten?

Israel er en jødisk stat. Skal iallfall være det, ifølge den israelske uavhengighetserklæringen.
    Landet Israel, eller Palestina (det spørs hvilke øyne som ser), blir der definert som “jødenes hjemland”. Og staten Israel er for alle verdens jøder.

Palestina blir bosatt av jøder. For det er jo dette som skjer. Landet bosettes – koloniseres – såvisst ikke av ‘israelere’, et ord som betegner formelle borgere av Israel, jøder eller arabere.
    Det er ikke israelske arabere, fra Haifa eller Jaffa, som flytter inn i nye bosettinger, for eksempel på Vestbredden, når palestinerne blir drevet ut. Det privilegiet er forbeholdt jøder. Derfor pågår ifølge FN en “stille deportasjon”, eller til og med “etnisk rensing”, av f.eks. Jerusalem, ved at araberne blir tvunget ut, mens jøder planmessig flytter inn.
    “Vi skal sette i verk tiltak som vil gi oss herredømme over hele Jerusalem, og fremme bosetting av jøder alle steder,” sa Israels statsminister Netanyahu. (The Guardian, 24.11.97)
    En må sette de riktige ordene på dette. Vi må forholde oss til det jødiske , og ikke gjemme oss bak det villedende ‘israelsk’.

Amerikanske jøder er en mektig lobby. Jødiske press–grupper har “enorm innflytelse”(The Independent, 10.10.97).
    Og av amerikanske presidenter i dette århundret er president Clinton sannsynligvis den som har vært mest avhengig av støtte fra amerikanske jøder.
    Ta et eksempel fra en forgjenger. Da Kennedy i sin tid ble presidentkandidat, var han i møte med amerikanske jøder. De ga ham denne beskjeden:
    «Du har økonomiske problemer i valgkampen. Vi er villige til å betale regningen – om du gir oss kontroll over Midtøsten-politikken.»
    De ønsket virkelig kontroll. (S.M. Hersh: ‘The Samson Option’, London 1991, s. 96-97)
    Eller tenk deg denne situasjonen: USAs utenriksminister forbereder et politisk utspill i Midtøsten, men må først informere og argumentere for initiativet overfor amerikanske, jødiske ledere!
    Madeleine Albright, selv med jødisk bakgrunn, måtte gjøre nettopp dette. (The Independent, 01.12.97)

USA er en hegemonistisk stormakt. Det vil si: USA ønsker kontroll i viktige deler av verden, som Midtøsten. Og blir dermed medansvarlig for mange overgrep som skjer.

Palestina er under press. Ikke bare fra jødisk og amerikansk hold. Det er også et norsk press for å drive igjennom Oslo-avtalen, som tildekker dypere konflikter, legitimerer den jødiske okkupasjonen i Palestina og tilpasser seg amerikansk dominans.
    Palestinerne, jordanerne, syrere og libanesere du traff, de på grasrota – i hvert fall de med islamsk bevissthet – vil ikke godta det.

Og når vi snakker om jødiske pressgrupper – finnes slike i Norge også? Grupper eller kanskje enkeltpersoner, som f.eks. arbeider i aviser og andre medier, for bevisst å påvirke opinionen med pro-israelske meninger, kanskje bak en nøytral fasade?
    Vi minner om en uttalelse fra den 28. Sionistkongress med oppfordring om å “holde kontakt med dem som former folkemeningen”.